Rolf Graff Lonnevig (1919-2019)

Det er med sorg vi har mottatt beskjed om at Hemings eldste medlem, Rolf Lonnevig, sovnet stille inn 17.9. 

Vi gjengir her artikkelen fra Hemingavisen som stod på trykk i anledning hans 100-årsdag i april.

Våre tanker og kondolanser går til familien.

Hemings «Grand old man», Rolf Lonnevig, fylte 100 år den 17. april og klubben kunne gratulere en av norsk alpinsports fremste pionerer!

Rolfs skiinteresse ble tidlig vekket og ikke minst i hopp viste han lovende takter, men alpinsporten var ny. Den hadde blitt utviklet i Mellom-Europa av engelskmannen Arnold Lunn fra Kandahar Ski Club med god støtte fra Walter Amstutz fra SAS (Schweiz. Akademischer Skiclub). I Rolfs nærmiljø i Hemingland bodde folk som Bitten og Marius Eriksen (foreldre til Marius og Stein), Tomm Murstad, Emil Petersen og Jacob de Rytter Kielland som på turer i alpene var blitt kjent teknikken og gleden ved å stå nedover fjellsidene på ski. I tenårene lot Rolf seg inspirere av denne nye måten å bruke skiene på. Ikke minst av skolevenninnen Hannemor Dybvad som hadde egne alpinski og fikk alpininstruksjon av hennes fars venn, alpinpioneren Emil Petersen. Til jul i 1935 ønsket Rolf seg også egne alpinski og fikk det. Hannemor deltok i det første vinter-OL med alpine grener i Garmisch i 1936 som 17-åring. I Rolfs krets var det stadig flere som begynte å lære seg litt slalåmteknikk og med Nordens første skiheis i Tryvannskleiva i 1938 kom ytterlige sving i sakene. Nyskapningen var bygget av Zurichstudenten og SAS-medlemmet Arild Schlytter, men ingen fra verken Skiforbundet eller Skiforeningen kom på åpningen. Alpinsportens hadde fortsatt liten status i ski-Norge på denne tiden.

Rolf reiste til Zurich for å studere i 1938. I den første juleferien deltok han i nyttårsrennet i Wengen overrasket han alle med å bli slå den senere storstjernen Karl Molitor. Da Aftenposten sportsjournalist ringte på hjemme hos hans mor i Oslo og spurte om Rolf Lonnevig var henne sønn, utbrøt hun engstelig; ”Er han død?”.

Denne opplevelsen gå Rolf en flying start. Han ble snart medlem av SAS og da det i 1940 ble umulig for Sveits-studentene å komme seg hjem fortsatte de studiene. Under krigen hentet sveitserne flere topp-trenere fra Sverige. Disse kunne dårlig tysk og Rolf og kameratene fungerte som tolker.

I det hele utviklet alpinsporten seg mer i det nøytrale Sveits enn i resten av verden så vel sportslig som organisatorisk.

Den senere legendariske FIS-Presidenten Marc Hodler (President 1951-1997 !!) var på denne tiden alpinsjef i SAS og det skjedde mye. Rolf deltok på alle plan og fikk en unik erfaring, også fra tallrike konkurranser i alle grener med en rekke studentmesterskapstitler og andre fremragende resultater.

Da han kom tilbake til Norge etter krigen var han antagelig den med mest kompetanse innen alpinsporten i landet. Han ble invitert til å skrive i Einar Bergslands legendariske bok «På ski» i 1946 og deltok sentralt i autorisering og opplæring av skiinstruktører. Samtidig deltok han aktivt i konkurranser.

Hans klubb var og ble Heming og i 1951 ble han lagets formann (til 1954), samtidig som hans SAS kollega Marc Hodler overtok som FIS president og Oslo var blitt tildelt vinter-OL. Heming bidro sterkt og under slalåmen i Rødkleiva i 1952 var Rolf løypesjef og det ble faktisk også ham som satte løypa, da Einar Bergsland og kollegaen i FIS, ikke kunne bli enige om traseen.

Inspirert av skiklubb-gensere han hadde sett i Mellom-Europa fikk han sin kone Gerd til å strikke en blå genser med rund hals og Hemingstriper over brystet. Hemings topphoppere Torleif Schjelderup, Christian Mohn og Gunnar Sunde mente  ikke likte den (den gang) helgrønne klubbgenseren. Dermed var den mørkeblå Heming-genseren født!

I 1951 tok Rolf også initiativet til å danne en norsk seksjon av sin sveitsiske klubb SAS. Rolf ble senere æresmedlem av SAS og har gjennom alle år bidratt til at denne enestående konstruksjonen fortsatt lever fremdeles i beste velgående, med artikkelforfatteren som president, men det er en annen historie.

Etter OL og Stein Eriksens medaljer var det en viss oppsving i alpininteressen i Norge, men den dabbet etter hvert av igjen og Rolf tok da et viktig ansvar for sporten i Norge uten særlig støtte fra Skiforbundet. Han arrangerte renn og var aktiv på mange områder. I  1954-58 var han igjen foran i Heming mens den unge Heming-jenta Astrid Sandvik var i verdenstoppen (Kitzbühel-slalåm vinner++) og det var bare tilfeldigheter som gjorde at hun ikke vant mesterskapsmedaljer i OL og VM (4. plass to ganger).

Dessuten var Rolf sentral i organiseringen av det etter hvert legendariske utforrennet fra Galdhøpiggrennet (arrangert fra 1934).

Rolf mottok Hemings sølvskål i 1951 og Heming-ordenen i 1956.

Rolf var også engasjert i Holmenkollen Kandahar, alpindelen i Holmenkollrennene som Arnold Lunn fikk i stand fra etter krigen. Stein Eriksen vant det første rennet i 1947 og man holdt på dette i flere tiår, men etter at verdenscupene til FIS tok over valg av øvelser og grener ble rennene avviklet.

I skiforbundet satt han i TKA (Teknisk Komite Alpin) i en årrekke fra 1962 og bidro til å holde interessen for alpinsporten vedlike. Han gjorde en stor innsats, og den beskjedne og dannede Rolf ville sikkert aldri sagt det høyt, men han følte vel at det fantes lite kompetanse i NSF og at alpinsporten aldri fikk anerkjennelse og status på linje med hopp og langrenn. Ved anledning ble han på skitinget kastet fra talerstolen etter å ha antydet noe i den retning….Ulikt Rolf, men kanskje var han litt stolt i ettertid?

Rolf var landslagssjef under OL i Grenoble i 1968 og det var ikke langt unna at Håkon Mjøen vant gull i slalåm. Dessverre ble disket etter å ha kjørt bestetid, men en omvei utenom en port i tåka. I 1970 var det VM i Val Gardena med Rolf som landslagssjef. Uten lønn eller kompensert for ferie.

Etter at Rolf stiftet familie flyttet han etter hvert til Eiksmarka i Bærum. Da ble det naturlig at hans barn drev idrett i Fossum, og Rolf engasjerte seg i klubben som trener og en rekke andre funksjoner gjennom mange år. Likeledes engasjerte han seg i Hemsedal der familien hadde hytte. Likevel holdt han hele tiden kontakten med Heming og har sittet i Rådet i en årrekke.

Rolf har vært et forbilde på en rekke områder, både som utøver, nyskaper og organisator.

Alltid utrettelig og profesjonell og alltid med sitt rolige og vennlige vesen og subtile måte å være tydelig på. Dessuten; hvem kan feire 90-årsdagen sin med alpinrenn i Tommkleiva med et stort antall gamle alpinstjerner – og kjøre selv?

Som 100 åring kunne Rolf glede seg med oss alle over den anerkjennelse alpinsporten endelig har oppnådd her i landet og over de førsteklasses atletene som kjører for Norge i World Cup.

Alle sammen har vi mye å takke Rolf for når det gjelder hans kompetente og utrettelige innsats for sporten, men også for hans forbilde som utøver, leder og menneske. Gjennom nær sagt hele Hemings (og alpinsportens!) historie. Og ikke minst gir han oss et lysende eksempel for fremtiden!

Tekst: Pål Troye